torsdag 31. januar 2013

Hva er velsignelse?





Igjen kommer debatten om Guds velsignelse opp i media. Det er samme hendelse som er utgangspunktet for debatten; det forferdelige som hendte på Utøya 22. juli 2011. I forbindelse med nylanseringen av en bok om forhold ved Utøya, uttaler både generalsekretæren i Normisjon og Indremisjonsforbundet, Rolf Kjøde og Erik Furnes, seg om dette emnet i Dagen.

Sistnevne kan ikke forstå logisk at siden Norge stadig finner mer olje (og dermed blir rikere skjønner jeg ham rett) kan det ikke være en sammenheng mellom avkristningen av Norge og velsignelse. (http://www.dagen.no/2013/01/31/samfunn/kristenliv/innenriks/erik_furnes/106900)
I samme intervju trekker Kjøde på sin side fram at Gud har omsorg for skapningen sin uansett om vi er for ham eller mot ham. Dermed kan vi ikke lage en lære om at Guds vern forsvinner for et land ved avkristning, slik jeg forstår utsagnet. 

Dette er et kort intervju i en avis og er sikkert ikke dekkende for det disse misjonslederne mener. Men det er litt underlig det de velger å trekke frem og føler trang til å kommentere dette.

Når det gjelder Furnes så kan det virke som om han setter likhetstrekk mellom økonomisk fremgang og Guds velsignelse. Dette tror jeg er veldig uheldig vektlegging. Det er jo sikkert det at både Bibelen og historien gir eksempler på at både enkeltmennesker og land har fått materiell og økonomisk fremgang ved å følge Guds bud og livslover i liv og samfunn. Men man kan ikke trekke den motsatte slutningen, at hvis man ser økonomisk fremgang, så må Guds velsignelse være tilstede i livet og i samfunnet. Nei, også her er Bibelen og historien klar på at det ofte er motsatt. 

  • Jesu lignelse om den rike bonden er et eksempel. Han var så rik at han ville slutte å arbeide og nyte livet. Men samme natt krevde Gud livet hans og han gikk evig fortapt. Rikdommen hans var hans forbannelse. Det samme var det for den rike unge mannen som Jesus sa måtte selge alt og følge Jesus. Men det ville han ikke. Heller ikke hos han var rikdommen et tegn på velsignelse i livet hans. 
  • Når det gjelder land og folk, ser vi at rikdommen i Israel på tiden til Kong Salomos eldre dager heller ikke var et tegn på at Gud ville velsigne landet. Nei, kaos og splittelse stod for døren pga Salomos, hans sønners og folkets synder. Historien er ellers full av riker som stiger og synker, fra topp økonomi og innflytelse i verden til en rask undergang og isolasjon. Rikdommen var ikke tegn på at Guds velsignelse var over disse rikene. 
  • De rike byene Sodoma og Gomorra trekker Bibelen både i GT og NT frem som eksempler på at til tross for økonomisk fremgang og rikdom, kan dommen stå for døren for en by eller land. Syndemålet deres var fullt. Det som kunne redde disse byene var 10 rettferdige sjeler. Men det var det ikke. 
  • Noen steder i Bibelen kan det også virke som at rikdom og økonomisk fremgang fører folket bort fra Gud og inn i forherdelse. Skremmende og vanskelig er disse eksemplene fra Bibelen
Min konklusjon er at når rikdom og frafall fra Guds bud er sammenfallende, er rikdommen ikke lenger en velsignelse, men snarere står i fare for å bli en forbannelse. Norges rikdom er ikke et bevis på at Guds velsignelse hviler over landet vårt, snarere tvert imot.

Hvis vi så går nøyere inn på Kjødes argumentasjon så forstår jeg han dit hen at siden Gud har omsorg for alle mennesker, så kan man ikke tenke at Guds vern kan forsvinne over enkeltmennesker og samfunn som ikke lenger følger Guds bud og livslover. Dette er for meg ulogisk. 

  • Ja, Guds omsorg for alle mennesker er åpenbar i Bibelen. Han gir sol og regn til grøde og velsignelse over både onde og gode. Guds allmenne godhet over mennesker som hater han er overstrømmende og forunderlig. Ja, Gud elsker sine fiender så høyt at han gav sin Sønn for at de skulle bli frelst! 
  • Samtidig står det fast som en urokkelig lov i Guds husholdning med verden, i både GT og NT, at man høster det man sår. Synd og ulydighet fører til forbannelse. Den åndelige forbannelsen har Gud tatt bort for de som vil ta imot nåden og renselsen i troen på Jesu stedfortredende død på korset og oppstandelse fra de døde. Men selv om vi er renset i samvittigheten og på vårt hjerte for syndens forbannelse og fordømmelse, så må vi ofte bære konsekvensen av syndene i livet. Utroskap fører ofte til brutte ekteskap og sår som ikke automatisk blir godt igjen selv om man har fått tilgivelse både hos Gud og ektefellen. Kong David måtte bære konsekvensene av sin utroskap og sitt mord, først ved at barnet hans døde og deretter i kaotisk familieliv og forræderi fra hans egen sønn, for å nevne noe. Likevel, hans samvittighet var ren og han hadde Guds velsignelse over livet sitt. 
  • Slik er det nok også for oss som folk og land. Følger vi ikke Guds livslover men vender oss vekk fra Gud og gjør det som Gud uttrykkelig har forbannet, så vil vi som land og folk høste konsekvensene. Gud har tydelig i sitt ord forbannet drap, ubarmhjertighet og alt som ødelegger familiens særstilling i samfunnet. Familien er etter Guds ord definert som mann og kvinne bundet til hverandre til døden atskiller. Samboerskap, utroskap, porno og homofilsk praksis er synd mot Guds allmenngyldige bud og livslover. Vi må vende oss fra det for å unngå forbannelse. Hvis vi derimot forsvarer slik synd og til og med lager lover og normer for synden, ja da må vi vente konsekvensene. De uteblir ikke hvis vi som land og folk ikke vender oss fra slik ulov og synd. 
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, men han kan ikke frelse eller verne et folk som vil gå utenom hans lover som velsigner. Vi kan ikke hoppe ut av et fly uten fallskjerm og forvente at Gud vil verne og bevare oss. Da må man ta konsekvensene. På samme måte kan vi ikke forvente at Gud verner oss når vi gjør det motsatte av det som velsigner. Gud lyver ikke.

Akkurat hva som er eller blir konsekvensene av vår og vårt folks frafall vet vi ikke. Men at rikdommen til Norge er i ferd med å bli en forbannelse for oss er sannsynlig. Om store ulykke og tragedier er direkte konsekvens av våre og vårt folks synder, er mer vanskelig å si sikkert. 

Men en ting er sikkert: Store ulykker og tragedier er en stor mulighet for oss som enkeltmennesker og som folk til å våkne opp og vende oss bort fra synden og løpe til Guds kjærlige faderarmer. Dagen i dag er også en god mulighet til å søke Gud! Gud er god og han støter aldri noen vekk som vender seg til ham i anger og tro. Prøv Ham!

10 kommentarer:

Anonym sa...

Guds velsignelse utspiller seg ikke fra jordisk lykke, noe vi ser av bibelhistorien om den rike mann og Lasarus (Luk. 16,19). - Her framkommer det også at det ikke nytter å si noe. Det må skje noe i praksis også, som gjør at folks villighet eventuelt våkner opp. Altså man må ville det selv også for selv å få del i nåden, for alt utspiller seg fra frihet. Det er det enkle det handler om, og ikke det lettvinte, for det lettvinte kommer fra åndelig slapphet og likegyldighet.

Hva skal man med nåde for intet hvis man tror man har noe for seg? Man kan ikke tro man er noe, åndelig sett, for Jesus krever alt angående at man ikke er mindre skyldig enn ens med- og motmennesker. For nåden må være for intet.

- Matteus 5,46: Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?

- Matteus 5,3: Salig er de som er fattig i sin ånd, for himmelriket er deres.

Søk da Herren med troen, for tror man, så har man det (Joh.3,16).

I/gjennom troen her og nå, så er alt så klargjort og visdommen så ferdig for oss og Jesus så stor, at man får del i frelsen her og nå, for troen/frelsen kommer av forkynnelsen.

Frelsens port er så enkel og visdommen oppi dette så enkel, klargjort og framfor øynene på en, at mange ikke tar imot Jesus, nettopp fordi de vil være noe selv også og alt skal være så stort, men da kan man ikke ta imot nåden for intet. - Slik er porten trang.

Siden det ikke finnes unnskyldninger, og siden nåden er så enkel at alle kan ta imot den, så vil hver munn lukkes overfor Guds dom. - Man kan ikke skylde på Herren.

Og siden det ikke finnes unnskyldninger kan man ikke vite om sine åndelige feiltrinn og eventuelle frafall (Salme 19,13), så det er viktig å våke og alltid være rede, så man ikke finner på å tro man er noe selv i sin åndelighet. Det er noe i en som må gi opp.

Her i verden er alt slik at det handler om fortjeneste, men i kristendommen er det ikke slik, og der er alt omvendt. - Tenk da også på dette med at "de første skal bli de siste og de siste de første" (Matteus 20), og Gud utvelger seg det svake for å gjøre det sterkt og for å gjøre det sterke til skamme.

Fornuft og kristendom kan man ofte ikke blande, åndelig sett.

Anonym sa...

Den trange port og den smale sti er å akseptere Kristus. Hverken mer eller mindre. Og det kan bare gjøres ved bare tro.

Nådens budskap må man få forkynt, og man må finne menigheten, så man ikke begynner med egen-liv og egen-åndelighet i kristendommen, for det handler om å gi opp sin kristendom til fordel for bare personen Jesus alene.

Får man det ikke forkynt og ikke finner menigheten, vil man automatisk begynne med egen-kristendom og egen-gudelighet. Derfor er det så viktig å åpne opp hjertet for å gå i menigheten og ofte å ta til seg forkynnelse, skriftlig og/eller muntlig.

- Hvor to eller tre er samlet i mitt Navn, der vil jeg også være, sa Jesus.

Galaterne 3,2: Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?

Så har vi i samme sammenheng angående viktigheten av å finne menigheten, Matteus 16,18: Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler;

Forøvrig er det Guds menighet som er det egentlige/viktige Israel:

- 5. Mosebok 33,29: Salig er du, Israel. Hvem er som du? Du er et folk som er frelst av Herren,

- Matteus 10,23: Men når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste! Sannelig, jeg sier dere: Dere skal ikke bli ferdig med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.



Anonym sa...

Til slutt vil jeg ta med at budholding ikke handler om budholding. Fordi budene er ment å skrives inn i hjertet, og da er det samvittigheten det handler om. Man holder budene fordi man vil ha en god samvittighetspakt med Herren, og kommer med offer til Ham når man har forbrutt seg.

Matteus 5,23: Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!

Offeret her er da å overlate, for intet, sin synd under Herrens nåde og slik bli fattig i sin ånd ved anger. - Da viser man Herren ære og underkastelse og gir Ham respekt for Hans ordnelser for vår frelse og vårt liv. Dette vil glede Herren.

Men er ens synd noe som går utover en uskyldig part, så må man først gjøre opp med den uskyldige part før man kommer med sitt offer til Herren, så man ikke gjør Herren medskyldig når man framlegger sin urett mot en uskyldig part. - Dette er viktig å gjøre, og man må i det minste sørge for en forbedring i ens forhold mot den uskyldige part. Å være likegyldig her er meget farlig, for nåden kan ikke bestilles, så man kan ikke vite om ens eventuelle frafall, for frafall foregår alltid i samvittigheten eller det samvittighetsmessige.

Dette betyr at en som har spottet Ånden, ikke kan vite om det og ikke frykte for å ha gjort det, siden gudsfrykten er vekke fordi samvittigheten i det åndelige er helt død.

En som har spottet Ånden kan antageligvis også ikke tro på noe guddom heller lengre. Dette fordi troen og gudsfrykten kommer ved Ånden som er Gud.

Men å kalle Ånden for noe stygt er ikke å spotte Ånden, men å spotte Sønnen/Ordet, for da spotter man "bare" Jesu/Guds utsagn om spott mot Ånden. Spott mot Ånden skjer bare i hjertet, og er hjertet først dødt, dør det andre også. - Derfor er et ord mot Ånden slik ved hjertet her, nok til at man har spotten Ham.

Å holde budene når de er skrevet inn i hjertet, handler ikke om å "måtte", "burde" eller "skulle" det, for budholdingen kan ikke hjelpe en inn i himmelen og man kan ikke hjelpe på med ens frelse eller oppgjør og ny start gjennom budholding. Selvforbedring fører en bare inn i en sirkel siden man er blind i sin egenhet som er synd og som vil vise seg og være stolt. Det handler om å følge hjertet og ikke "hodet". Og derfor er det viktig å aldri prøve på noe man ikke får til. Man må kjenne sine grenser.

Men det rette er å holde budene av kjærlighet til Gud, nester og omgivelser, og fordi at synd fører ondt og død med seg, det lønner seg ikke med synd.

Rekkefølgen må alltid være rett her selv om ens fornuft ikke alltid forstår det - alltid nåde først, deretter budholding, så man ikke prøver å frelse seg selv, men lar Jesu nåde alene være ens frelse.

Bekjenn alltid Jesus uansett hva synd en skulle ha rotet seg opp i, for bare Jesus kan lede en, redde en og hjelpe en.

Anonym sa...

Helt til slutt vil jeg ta med at ambisjoner og unnskyldninger ikke nytter for å ta imot nåden eller Guds visdom. Da er det egne veier man vil gå, og man følger ikke de åndelige baner Gud har stelt i stand for oss troende som en gave.

Efeserne 2,8: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Det dummeste og egenaktigeste man kan gjøre er å tro det finnes unnskyldninger og bli vis og morsom i egne øyner.

Et ordtak sier at den som vil bli pave, ikke kan ha ambisjoner om det.

Først de åndelige baner her, deretter egne valg, så man ikke havner i grøfta. Rekkefølgen er alltid viktig. For egenvalg er å vandre etter denne verdens ånds valg fordi disse samstemmer siden vi er bedratt ved en formidling menneskeheten tok imot ved Evas og Adams fall. Forøvrig betyr det at vi kan frelses ved nettopp en formidling - nådens budskap i Kristus.

Det er sagt at på den breie vei kan man gjøre det man vil, imotsetning til på den smale sti, og det skulle nok være sant, siden ekte/skikkelige frukter ikke kommer gjennom det lettvinte eller egenaktige. Treet kjennes på fruktene, som Jesus sier.

Joh.8,35: En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. 36 Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

- Det handler om å se at man er lei seg selv og sine selvforbedrings forsøk, for det blir jo ikke bedre med en seinere, siden tiden i seg selv framover ikke avgjør om man blir bedre, sterkere eller klokere. Det er Jesus her og nå det handler om, ikke om tiden.

Anonym sa...

Avslutningsvis helt til slutt (jeg er så godt i gang) kan vi ta med et skriftsted i sakens anlending, faktisk fra GT:

Ordspråkene 10,22: Eget strev legger intet til. Herren gjør rik.

Det er ikke ens egen forbedring det handler om, men om å forholde seg til den store, alvorlige og viktige Guds Lov.

Ved egen forbedring forandrer man på Guds Lov siden man vil bruke den til egen åndelig inntekt/interesse selv. Men her går man i grøfta med en gang for om man bryter et bud, er man skyldig i å ha brutt alle buda, som Jakobs brev sier. Og egenhet slår i sin selvfølge tilbake på en selv.

Det er ikke Loven som skal følge oss, men vi som skal følge Loven, for nådens skyld.

Først må man se sin synd og da bli en synder, for å kunne tigge om nåden. Nåde kan bare fås ved å tigge om den siden den er for intet. Å glemme denne enkle definisjonen på nåde er visst veldig lett for mange. Rosenius sa en gang at utallige er de sjeler som går fortapt fordi de bruker nåden som en trøst. Ved å bruke nåden som en trøst, skjer det ingen oppgjør eller bot og forbedring, for det kommer fra selvmedlidenhet (som er en alvorlig egoistisk indre synd), og da ser man ikke syndens store alvor som viser oss viktigheten av nåden. Det dreier seg om å unngå synd siden den er så alvorlig.

- Her er det meget viktig å se enkelt på det, for kompliserer man, havner man i lovgjerning og kaving, og hvis man ser lettvint på det, blir man hovmodig og likegyldig og ser dermed ikke alvoret. På den smale sti kan man falle til begge sidene av veien. Den ene sida er å ta lett på synden og da falle i den, og å falle i den andre sida er å begynne med lovgjerning. Følgelig er det like lett å havne i den ene grøfta som i den andre, for det er like lett å prøve å gjøre seg bedre enn man er som å gi etter for synden.

Men det er ingen som får alt i kristendommen til helt ut i fingerspissene. Og da er det ikke mindre viktig å la være bruke som en unnskyldning dette med at man ikke kan få tinga til helt ut i fingerspissene! Det finnes ingen unnskyldninger!

Jesus kan man bare velge når man ikke har andre valg eller ser at det ikke finnes andre valg, for man har intet av seg selv og litt surdeig syrer hele deigen. Hvem angrer ikke sine synder? - Så det handler om å se det!

Det er vi som skal følge Guds innretninger og ikke omvendt, for ellers kjører vi oss fast i synd som hovmod og selvmedlidenhet som fører til blindhet, slik at man havner i egne forbedringssirkler uten at man er klar over det selv siden ting i/med en liksom skal bli bedre hele tiden.

Og hva i all verden skal man med Guds Nåde om ikke Guds Lov er så viktig, stor og alvorlig?? Nåden og Loven er ment å gå hånd i hånd. Hver dag handler det om å forholde seg til Guds Lov, så man har noe å få Guds Nåde fra. Derfor er den daglige syndsforlatelsen så viktig.

Lukas 9,23: Så sa Jesus til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og HVER DAG ta sitt kors opp og følge meg.

Jesus døde for våre synder for at vi skulle bli fri fra syndens last ved Hans blod, og ikke for at vi skulle bli fri til å synde, for da hadde Han løyet til oss for å få oss til å ta del i syndens last istedenfor nådens frihet.

Anonym sa...

Det er når Gud vekker ens samvittighet man erfarer/ser det ikke finnes andre muligheter enn å søke sin tilflukt hos Jesus.

Matteus 6,44: Ingen kan komme til meg (Jesus) uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.

For Guds Lov er hvordan Gud er og Gud er hellig. - Bryter man et bud er man skyldig i å ha brutt alle buda, som Jakobs brev sier. Prøver man å finne rettferdighet for sin samvittighet ved Guds Lov, setter samvittigheten seg fast siden Gud krever at man holder hele Loven. Man kan nemlig ikke lure samvittigheten, men bare seg selv. Styr unna løgnen. (Slik ser vi også da at det er mye bedre å ikke prøve å bli kristen enn å prøve å bli kristen uten å få det til).

Derfor er Loven ment å føre oss til Kristus slik at han blir vår rettferdiggjørelse ved troen der han tar vår plass i samvittigheten overfor Gud (isteden)for oss. Da får vi et oppordna forhold med Gud. Det er svært godt og frigjørende å kjenne Jesu legedom i ens samvittighet! Man merker det er mer verdt enn alt.

Det er en vei for alle til/med Jesus, uansett hvilken type synder man har og uansett hvor store og stygge synder man har på samvittigheten, og den veien med Jesus begynner her og nå. Jesu verk er fullkomment for absolutt alle!

Joh. 14,1: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.

Har man falt vekk til syndens vei eller rotet seg bort fra veien med Jesus og føler seg som en som ikke kan angre sine synder, så kan man komme til Jesus her og nå slik at Han kan lede en igjen, for Han tilgir hver dag, og husk det er nettopp syndere og slike som ikke får det til, Herren søker og vil lede.

Matteus 11,19: Menneskesønnen kom; han både spiser og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere! – Men Visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger.

Matteus 9,11: Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» 12 Men Jesus fikk høre det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 13 Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»

Matteus 5,30: Fariseerne og deres skriftlærde ble forarget og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»

Anonym sa...

En historie handler om en som fikk krukken sin ødelagt og gikk ned til krukkemakeren for å få ordnet den. Her kan vi se at krukkemakeren er Jesus som gjør godt igjen og skaper det nytt til en god ny begynnelse, og slik er Jesus hver dag.

Vær ærlig, styr unna fromhet og ikke benekt ens synden, men bekjenne dem og ikke avskriv dem. Dekk ikke over ens synder slik hyklerne gjør, for dommens trusler i Bibelen er for slike hyklere som ikke står under nåden, men under loven (de ikke ser de ikke kan rettferdiggjøre seg gjennom).

Det finnes en del som taler varmt om nåden uten å vite hva nåden er. Disse bruker nåden som en rettesnor til frelsen, men da ligger ikke fokuset bare på personen Jesus alene. Slike nådesmisbrukere er veldig flinke til å tale mye og varmt om nåden, kanskje fordi de innbiller seg at det handler om å kunne nåden siden de ikke erfarer/opplever den i praksis. Men det handler ikke om å være god nok slik disse så lett tror, for ingen er gode nok, og man kommer til kort og dermed skeiner ut i enda mer synd hvis man prøver å bli god nok. Nåde er enkelt og krever ikke at man må kunne definere den, for nåden kommer samvittigheten og erfaringen i praksis til del.

Matteus 11,25: På den tiden tok Jesus til orde og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. 26 Ja, Far, for dette var din gode vilje.

Å tro man er vis er å tro man eier eller har del i selve visdommen, og det er frekt og hovmodig for man kan ikke ta seg slike rettigheter uten å la være å se på seg selv. Å bry seg om andres feil er det dummeste/mest naive man kan gjøre, for da får man deres feil å slite med også. Og å være morsom i egne øyner er noe av det verste som finnes.

Ordspråkene 26,12: Ser du en mann som tror han er vis, er det større håp for dåren enn for ham.

Jesaja 5,21: Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanker!

Det er ikke bra å bedyre sin visdom. Og mange som er onde, har blitt det under sitt forsøk på å bli god, sa evangelisten Øivind Andersen en gang. Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, lyder et ordtak. - Ingen vil jo være onde i seg selv.

Når man blir god i egne øyner, blir man selvrettferdig, krevende, og man krever da nivåer og godskap av andre, men godskapen blir ikke ekte når den pålegges, for ekte valg kommer av frihet. Hva skal man med ekte bot og bedring når man er god i egne øyner?

Det handler om å gjøre det godt det man er skapt til å evne å gjøre, for Herren alene er visdommen, og tror man at man selv er visdommen litt også, så går man seg vill i hva man duger til og blir selvmedlidende og faller i samvittigheten.

Å satse samvittigheten på noe er farlig greier, så det er avgjørende at man får til på en eller annen måte det man prøver på. Å prøve på noe man ikke får til er farlige greier og det dummeste/mest naive man kan gjøre! Det er visst verre å være naiv enn dum, har jeg hørt.

Djevelen vil binde samvittigheten vekk fra Jesu Navn, og han vil komplisere, for han vet at det bare er det enkle Jesu Navn og den enkle mottagelse av Jesus som får ham til å miste folk til Jesus og Hans visdom, for Jesus har gjort alt klart på forhånd fordi han vant en total seier over djevelen på korset.

Her er nok et viktig skriftsted på slutten:

Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, 45 så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. 46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? 48 Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.

Anonym sa...

Mye av det jeg har tatt opp her kan kanskje oppsummeres i at "På seg selv kjenner man andre (igjen)".

Matt.7,1: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.
3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

I en gammel jødisk oversettelse av Ordspråkene står det at ond tale om andre eller anklagelser, vil falle tilbake på en selv.

Det er ikke for ingenting at ondskapens høvding eller vesen kalles for "djevelen" eller "satan". "Djevelen" er gresk og betyr "baktaler", mens "satan" er "hebraisk" og betyr "anklager" eller "beskylder". Den onde vil ha oss til å tro at det handler om å innfri eller være god nok, og således binde samvittigheten vekk fra friheten i Jesu Navn. Den onde er aldri navngitt i de bibelske tekster, men bare kalt ved beskrivende substantiv.

Skal man gjennom porten og inn til Jesu nåde, må man ha Den Hellige Ånds virken til hjelp og gjennomførelse, for man kan ikke forstå av seg selv at nåden og visdommen her er for intet.

At det er feil å tenke slik at "nå må vi forkynne Loven slik at folk ser seg nødt for å ta imot nåden", kan man ikke forstå av seg selv, men det er fordi nåden er bare Jesu verk. I forkynnelsen er det alltid slik at Jesus forkynnes til frelse siden han har gjort alt klart på forhånd.

Anonym sa...

Da er det slik at det handler om å følge samvittigheten istedenfor egen forbedring.

Bedriver man egen forbedring, går man seg vill eller i sirkel fordi man ikke har noe å gå etter. Det blir forbedring oppå forbedring slik at man ikke ser at det enkle er det beste/klareste.

Da er det ikke lurt å bedyre sin visdom. Men alt til sin tid.

Derfor er det hellige så viktig. Ryker det hellige, ryker strukturene.

Et kraftig endetidstegn angående at strukturene i vår verden vakler:

Hvis vi ser på syndefloden som feide over verden, så lot Gud land oversvømmes pga vår synd.

- Men da syndefloden var over, sa Gud at han ikke ville la en slik flom gjenta seg. I våre dager er forurensning en frukt av vår synd, og den fører til at havnivået stiger.

F.eks. i Bangladesh truer havnivåstigningen rismarkene som mange millioner mennesker er avhengige av, for rismarkene tåler ikke saltvann, og flere andre steder er økende havnivå en økende trussel mot liv og helse.

Når da Gud har lovet at det ikke skal skje en ny stor flom som den i Noahs dager pga menneskenes synd, så tyder det på at syndebegeret nærmer seg å bli fullt med stormskritt, siden havnivåstigningen som følge av menneskenes syndige forurensning, får større og større konsekvenser for menneskenes liv og helse.

Dette tror jeg skulle bety at Gud ikke kan tillate mer av menneskenes synder, for når vi ser at havnivået er såpass stigende og siden Gud har lovet at han ikke vil komme med (eller tillate) en ny større oversvømmelse, så vil han sette strek for vår verden.

Greinene har blitt våtere.
Matteus 24,32: Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. 33 Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren.

Anonym sa...

En ting er sikkert, og det er at det er bare de som står under loven, som tror det eksisterer unnskyldninger.

I mørket er alle like.

Dette er noe å tenke på!