fredag 2. oktober 2009

Glimt fra gata

  • På tur heim fra NLM-kontoret passerer vi alltid endel gateselgere. Noen sitter bare med en liten eske foran seg med litt snop og røyk, mens andre har en stor bod med masse deilige frukt og grønnsaker. Noen har rett og slett bare en vekt, der du kan betale litt for å vite hva du veier. Som feks en trivelig eldre mann jeg har passert flere ganger på tur fra et lokalt postkontor. Han kan umulig tjene noe særlig på å sitte der med vekta si. Jeg beundrer viljen til å gjøre noe for livets opphold. Tigge vil han nok ikke, og om han har noe pensjon er vel ikke den så feit. Jeg har veid meg noen ganger der, og ellers betaler jeg gjerne for skopuss og kjøper frukt.
  • Til daglig treffer vi sjelden på noen som tigger. Men i går traff jeg på flere i selve bykjernen. Jeg trillet en tur med Solveig til sentrum, og det satt det en gutt på ca 10 år som satt med ei lita jente på ca 2 år på fanget. Foran seg hadde de ei pappeske, og de så ganske skitne og ustelte ut. Først gikk jeg forbi, men etterpå fant jeg ei rosineske i veska mi og ga til jenta. Jeg liker helst å gi mat og ikke penger. Vet jo aldri hva pengene går til. Men det er ikke lett å vite hva som er rett, som da jeg passerte ei mor med baby på fanget. Pappeska foran fortalte at hun tigget, selv om hun ikke ba meg om noe. Men da ga jeg ikke. Angret kanskje litt på det etterpå. Fornuft og samvittighet gir gjerne litt forskjellige svar. Etterpå snakket jeg og Bjørn Olav om det med tiggerne jeg hadde møtt, og da var jeg glad for å høre at han hadde gitt henne penger dagen før.

  • Første gangen jeg møtte en tigger her i Ulaanbaatar var første uka vi var her i februar. Etter å ha spist lunch på en restaurant i byen, ble det mat til overs. Så jeg ba om å få det med i en boks. Da vi kom ut var det en mann i 30-åra som strakte fram handa, i håp om å få noe. Jeg spurte om han ville ha maten jeg hadde med i posen, og det ville han. Den hånda gjorde sterkt inntrykk på meg. Ei hånd preget av det tøffe livet på gata. Kaldt var det ute også. Han virket takknemlig for å få de matrestene jeg hadde tatt med meg. Tenk å bli takknemlig for noen matrester! På tur bort til bilen måtte jeg tørke bort noen tårer. Kjenner jeg blir litt rørt nå også. Så trenger vi hjelp fra vår himmelske Far til å bevare et mykt hjerte, men også styrke til å leve blant nøden uten å bukke under av dårlig samvittighet.

  • "Kanskje du kan lære meg engelsk?" spurte en eldre gateselger meg med et glimt i øyet. Jeg hadde stoppet for å kjøpe noe snop, og hun syntes det var gøy at jeg snakket mongolsk. Noe avtale om undervisning ble det ikke, men et trivelig prat. Jeg syntes hun hadde en fin hatt, og fikk lov å ta bilde med mobilen. "Hva skal du med det da?" spurte hun. "Jeg tenkte å legge det på internett, slik at mamma og pappa og de i Norge kan se litt fra Mongolia. Er det greit?" Ja, det var greit. Hun hadde rikelig utvalg av snop på bordet sitt, og så ut til å selge endel. Jeg sier det igjen: Jeg tar hatten av for alle i dette landet som jobber så mye for så lite. Om det er gateselgere eller folk som feier veiene eller noe annet.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er for å varsle publikum om at Mr.Henry Anthony lånet
firmaet, har åpnet en mulighet for hver den som trenger noen økonomisk
help.We gi ut lån til enkeltpersoner, foretak og selskaper under en
klar og forståelig vilkår og tilstand,
Vennligst kontakt oss i dag for et lån via E-post:
henryanthonyloanfirm@live.com
Vennlig hilsen
Mr.Henry anthony.

Anonym sa...

Dette er for å varsle publikum om at Mr.Henry Anthony lånet
firmaet, har åpnet en mulighet for hver den som trenger noen økonomisk
help.We gi ut lån til enkeltpersoner, foretak og selskaper under en
klar og forståelig vilkår og tilstand,
Vennligst kontakt oss i dag for et lån via E-post:
henryanthonyloanfirm@live.com
Vennlig hilsen
Mr.Henry anthony.